Trude Semb

Trude Semb

– horrible weight of eyebrows (Vasilij Kandinsky)

Trude Sembs arbeider føyer seg rent ytre sett rett inn i definisjonen av nyekspresjonisme, og kjennetegnes av en heftig og voldsom bruk av virkemidler: rennende maling, kraftige penselstrøk og en sterk, nærmest banal fargeskala, primitive former, og en slags selvrepresentasjon i form av dyrefigurer eller masker. Det er noen hint av biografi i Trude Sembs malerier, og oppleves som like mye i familie med ekspresjonistisk poesi som nyekspresjonistisk maleri.

Nyekspresjonistiske strømninger kuliminerte på mange måter internasjonalt med Basquiats[1] død I 1988. I Norge ble det imidlertid, muligens som et betydelig mer interessant sidespor av debatten mellom Nærdrumskolen og Akademiet, en fortsatt dialektikk mellom (ny)konseptualisme og minimalisme på den ene side og nyekspresjonisme, foto- realisme/surrealisme på den andre. En dialog som lever fremdeles. Som under ekspresjonismen er det en rekke tyske kunstnere som kan ses i sammenheng med denne retningen og dens «etterslep», fremfor alle Kippenberger, men i tillegg nevnes ofte en rekke andre enfants terrible som Günther Förg, Werner Büttner, Dieter Göls, og Albert og Markus Oehlen, alle symptomatisk nok menn.

Kippenberger og Basquiats øredøvende tilfang av teknisk inngang, materialbruk og svimlende virkemidler, samt deres bruk/misbruk/sammenblandning av kunstnerisk virke, selvbiografi og sentralnervestimulerende midler er en inspirasjon for senere norske kunstnere som Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes. I Tyskland ble nyekspresjonistene ofte referert til som Neue Wilden 'New Fauves' er av noen hevdet å være en bedre betegnelse. Kritikere som Achille Bonito Oliva og Donald Kuspit betraketet retningen som en revival av tradisjonelle europeiske utslag av selvekspressjon etter årevis med amerikansk dominans. (amerikansk abstrakt ekspresjonisme). Retningens sosioøkonomiske posisjon ble hett debatert og andre kritikere som Hal Foster og Mira Schor var svært opptatt av retningens markedstilpasning i det nye ekspanderende kunstmarkedet i tospann med kjendiskulturen, anti-intellektualisme, notorisk marginalisering av kvinnelige malere og så videre. (New spirit of painting, London 1981 med 38 mannlige kunstnere og ingen kvinner finner sin norske parallell i Museet for samtidskunst utstilling på nittitallet som skulle dekke norsk etterkrigskunst, hvor heller ingen kvinner var representert - det var vel i den forbindelse Bjørn Randsve ble lokket langt ut på glattisen og dokumentert.

Biografiske hendelser som direkte eller indirekte inspirasjonskilde til motivkrets, hendelser som død og tap, rus- og seksualerfaring, psykiske problemer; har både en rot i tidlig religiøst maleri og Kristus lidelseshistorie og i de tidlige modernistenes beånding av eget følelsesliv, allerede den gang i god miks med alkohol- og absinthindusert delirium og angst. Semb gir ingen direkte referanser til eget liv og erfaringsmateriale, men arbeidene kommer ofte over som stilistisk representasjon av tap, sorg, angst, offer. Noe eller noen som kommer med et tungt budskap og samtidig tilbyr en avklaring eller trøst. Valget av å gå i lære hos Rados Dedic er selvfølgelig svært avgjørende for Sembs utvikling som maler. Dedic var en norsk-jugoslavisk kunstner og lektor ved Kunstakademiet i Oslo. Han var født i Montenegro og gikk på kunstakademier i Tyskland og Øst-Europa. De siste 30 årene av sitt liv bodde han i Norge. Rados Dedic jobbet først som assistent hos Ludvig Eikaas, og deretter som lærer på Kunstakademiet i Oslo. Etter dette var han en selvstendig kunstner. Rados startet sin karriere som billedkunstner og grafiker, men arbeidet senere mest med skulpturer av rustfritt stål. Semb gikk i lære hos Dedic, og arbeidet i atelierfellesskap med ham frem til hans død i 1999.

Den nyekspresjonistiske stilen og fascinasjonen med fysisk erfaringsbæring som drivstoff for uttrykk, -erfart med kroppen -utført med kroppen- innebærer en indirekte avstandstakning til nittitallets intellektualiserte konseptkunst, hvor det kan hevdes at kunstverket først fremtrer som rent verk når det fysiske verket er tilintetgjort og kun ideen og dokumentasjonen gjenstår.  Sembs arbeider med arketyper og en systempalett med sort/hvitt opptegning og mye rødt peker også tilbake til den forrige generasjonens malere som Frans Wiederberg og Bjørn Carlsen, som med andre farger og andre arketyper gjør noe av det samme.

Semb synes å være bevisst at hun som kvinne og ekspresjonistisk maler er tilsynelatende marginalisert i sitt eget valgte uttrykk, en rolle hun opponerer mot som maler; overdimensjonerte mannsportretter og gorillaer som ikke er truende men heller objektifisert med sensuelle lepper og tungt blikk, er en inversjon av menns bruk av kvinnen som seksualobjekt og mor/madonna som hos Semb er blitt til jeger, drapsmann, overgriper og far, beskytter, sjaman, guru. De erotiske elementene begrenser seg til ansikt og lepper, det er svært lite kropp i Sembs arbeider. Det er en avstand og utenforhet som presenterer en disharmoni mot det intuitivt nyekspresjonistiske. Denne disharmonien eller uroen er muligens kjernen i hele prosjektet.  Kontrollen, tilbakeholdet vitner om en maler som betrakter både den utagerende kunstnermyten og det mondene borgerlige privatliv og kanskje befinner seg like vel eller uvel begge steder. Semb nekter å gjøre det enkelt for seg ved å gå etter tidsriktige uttrykk eller noen oppfattelse av smak eller marked, snarere er utenforheten et premiss.

En (re)artikulering av egen utenforhet er noe Semb deler med mange malere, og er slik ikke noe nytt. Basquiat var en av de første afroamerikanske kunstnere som vant aksept i det institusjonaliserte kunstlivet i USA. Han arbeidet hovedsakelig med maleri inspirert av graffiti og såkalt street art, og han ble en viktig profil innenfor 1980-tallets «heftige maleri» og nyekspresjonisme. Sembs arbeider handler om å ta definisjonsmakt innenfor et format hvor hun ikke kan ha funnet det spesielt lett å finne sin plass, men hvor det har vært nødvendig for henne å befinne seg. I dette uttrykksbehovet ligger det like mye at formatet velger seg selv, som at maleren velger formatet. Semb bruker stereotyper på samme måten som Basquiats merkevare; hans bruk av ord i bilder, og hun er sterkt influert av den amerikanske hardrock – kulturens uttrykk. Det er naturlig å vende tilbake til aksen fra prosadikt til bilde.

Rochesters spørsmål til Jane Eyre – what is your story of woe? Er både interessant og ikke så rent lite provoserende. Og banal selvfølgelig, som alle de mest vesentlige menneskelige forhold nødvendigvis må være. Stiliserte kvinner og menn med sorte tunge øyne, sensuelle lepper og sorgtungt uttrykk, arketyper som samtidig uttrykker tap og trøst er kanskje ikke noe annet enn et uttrykk for hvordan erfaringer ser ut, og et ønske om å uttrykke konkret hvordan det, det store det faktisk ser ut for kunstneren. Det store det som er summen av et liv. Slik ekspresjonister alltid har gjort. 

Det vil for mange være naturlig å se på Sembs produksjon som et feministisk prosjekt, selv om eller kanskje nettopp fordi allmennmenneskelige basisemosjoner er understøttet av androgyne ansikter og  kjønnsnøytrale rockuttrykk – kanskje hun aller best beskrives som et billedkunstnerisk tilsvar til Patti Smith?

Ole Slyngstadli

 

[1] Jean-Michel Basquiat (født 22. desember 1960, død 12. august 1988) var en amerikansk billedkunstner.

 

[2] Tor Jonsson

- - - - - - - - - - - - - - - - -
Værker

 

       Se værker >>